Espeland Fangeleir

Sadisten

SS-Oberscharführer Ludwig Runzheimer i arrest.
SS-Oberscharführer Ludwig Runzheimer i arrest.

Ludwig Runzheimer, født 28. juli 1912 i Gladenbach i Hessen, død 6. juli 1946 i Bergen. Han var SS-Oberscharführer (sersjant) og kriminalassistent i Gestapo avdeling IV A. Overført til Espeland fangeleir 1. mars 1945, der han drev et brutalt terrorregime. Ble av fanger regnet som sadist og sinnsyk. Henrettet ved skyting på Sverresborg festning.

Runzheimer var medlem av NSDAP fra 1934, og ble utdannet som telegrafist i Luftwaffe. Han tjenestegjorde i det tyske grensepolitiet fra november 1938 til krigsutbruddet i 1939. Da gikk han inn i det hemmelige feltpolitiet og tjenestegjorde i Nederland, Belgia, Frankrike og Russland, før han i september 1944 ble beordret til Bergen. Der arbeidet Runzheimer i Gestapo avdeling IV A, den utøvende delen av sikkerhetspolitiet (Sipo), frem til kapitulasjonen.

 

Han hadde deltatt i en mengde tilfeller av tortur, men ble 1. mars 1945 forflyttet til Espeland leir p.g.a. en straffesak som han hadde på seg fra Tyskland. Sjefen for Sipo i Bergen, SS-Untersturmführer dr. Ernst Weimann, ønsket ikke å ha en etterforsker ved avdelingen som selv var straffedømt. Weimann kjente Runzheimers karakter og sendte ham til sikkerhetspolitiets egen fangeleir med beskjed om å innføre strengere disiplin både hos vaktmannskapene og blant fangene.

 

Tidligere hadde leirsjefen Oberscharführer Georg Eberl behandlet fangene rimelig godt, men til gjengjeld tillot ledelsen seg bl.a. å stjele mat fra fangenes pakker. Under press fra Weimann hadde riktignok Eberl innført et strengere regime, men det var ikke nok. Runzheimer kunne innta en relativt fri stilling som spesialvakt, også fordi han kjente til leirledelsens underslag. Til tross for den øvrige ledelsens delvise motstand, skapte han et skrekkregime, til en viss grad støttet av sin overordnede Hauptsturmfürher Eugen Nemitz. Med splittelsen i leirens ledelse, oppsto en uoversiktlig situasjon av stadig nye ordre og kontraordre.

 

Runzheimer forlangte at fangene skulle hilse, og gjøre nøyaktig som han ville. Gjennom dagen lette han etter den minste feil. Etter fangenes 10 timers kroppsarbeid satte han igang sine straffeeksersiser som førte fangene til fullstendig utmattelse. Trakasseringen tok mange former. Isolasjon i enecelle ble mye brukt. Én av Runzheimers fremste forlystelser var å beordre fangene til endeløse rekker av harehopp. De som ikke klarte å følge med, gjerne de eldre, måtte bære ham på ryggen. Ved ett tilfelle beordret han dokaggene tømt utover bakken og fangene til åle i skiten, og deretter måtte de ned og vaske seg i elven midt på vinteren.

 

Ikke minst var Runzheimer voldelig. Fangene ble slått med stokk, tråkket og trampet på. Dr. Peter Frimann Koren, som selv var fange på Espeland, kunne senere rapportere om fangenes skader i rygg, mage og føtter, og om hjerte-, lunge- og nyreskader. Selv med skader og sykdommer, ble ikke de innsatte fritatt fra kroppsarbeidet. Etter grov hundsing forsøkte én fange å ta sitt eget liv. Redselen for å bli hardt straffet, sammen med konstant sult og fysisk utmattelse, var nå blitt del av hverdagen. Med Runzheimer var Espeland fangeleir forvandlet til en typisk tysk konsentrasjonsleir. Da freden kom må han ha fryktet konsekvensene av sine handlinger og rømte; han ble funnet i Sunhordaland og satt i arrest.

 

Dr. Koren vitnet i rettsaken mot Runzheimer 15. januar 1946: "[...] jeg fikk inntrykk av Runzheimer som typen på den sadistiske gestapist. Han frydet seg når han kunne plage sine medmennesker, og når han kom i ekstase, virket han som en mann som ikke var seg sine handlinger bevisst. Til daglig var han nervøs, oppfarende, stadig i bevegelse, visstnok også søvnløs, og stort sett oppfatter jeg ham som sinnsyk. Det er ikke ment som noen formildende omstendighet." Runzheimer mente selv at han bare hadde utført sin militære plikt, og nektet å innrømme de alvorlige overgrepene.

 

Den 27. juni 1945 vedtok Stortinget å innføre dødsstraff for utenlandske krigsforbrytere med tilbakevirkende kraft. Runzheimer ble dømt til døden av Gulating lagmannsrett 13. april 1946. Han var den eneste dødsdømte tyskeren som ikke anket sin sak. Runzheimer ble henrettet ved skyting på Sverresborg festning i Bergen i morgentimene 6. juli 1946. Han var 34 år gammel.

 

Rettsoppgjøret førte til at 37 menn ble skutt etter dom i Norge. Av de dødsdømte krigsforbryterne var 11 tyske, én var dansk. På Sverresborg festning ble det henrettet 7 menn. De tilstedeværende ved avrettingene fikk, etter ordre fra regjeringen, taushetsplikt om hvordan de ble gjennomført. Verken domfeltes pårørende eller pressen skulle informeres om at benådning var avslått eller at dommen var beordret fullbyrdet før fullbyrdelsen hadde skjedd. Politimesteren måtte påse at alle spor etter skytingen var fjernet før neste domfelte ble ført til retterstedet. Samtlige lik ble umiddelbart kremert, også dét etter ordre fra regjeringen.

 

Videre lesning:

 

Lars-Erik Vaale: Dommen til døden Dødsstraffen i Norge 1945-50. Oslo: Pax, 2004.