Espeland Fangeleir

Byråkraten

SS-Hauptsturmführer Wilhelm Wagner
SS-Hauptsturmführer Wilhelm Wagner

Wilhelm Arthur Konstantin Wagner, født 26. desember 1909 i Altenkirchen, død 30. juli 1978 i Bonn. Beordret til Norge i februar 1941. Var leder for det såkalte referat IV B i det tyske sikkerhetspolitet (Sipo), som hadde ansvar for politisk overvåkning av trossamfunn. Wagner organiserte deportasjonen av norske jøder. Han er blitt omtalt som "Norges svar på Adolf Eichmann".

Wagners far var rektor ved den høyere skolen i Altenkirchen, en liten by i den tyske delstaten Rheinland-Pfalz. Fra 1929 studerte han teologi og filosofiske fag ved universitetet i Bonn. Han tok eksamen ved Universitetet i Koblenz i 1934, og fikk en lærerstilling ved en evangelisk skole i Bad Godesberg. Wagner giftet seg med Anneliese Dahlhausen i 1936 etter tillatelse fra Hovedkontoret for rase og bosetting.

 

Han ble opptatt i SS 1933, og i 1935 ble han overført til Berlin, der han fikk betydelig ansvar for spørsmål knyttet til jøder. Wagner steg ikke raskt i gradene, men ble i 1940 forfremmet til graden SS-Hauptsturmführer (kaptein), en rang han beholdt til krigens slutt. 13. februar 1941 ble Wagner overført til Norge som leder for Gestapos referat IV B.

 

Avdelingen hadde «verdensanskuelighetsspørsmål» som ansvarsområde, som ville si forhold knyttet til jøder, kirken, religiøse sekter og frimurere (!). Wagner var fra starten svært ivrig i kartleggingen av norske jøder. I oktober 1941 tok han initiativ til en systematisk registrering overfor det norske Politidepartementet under Jonas Lie. Registreringen av norske jøder ble gjennomført etter en kunngjøring fra Politidepartementet av 20. januar 1942.

 

Da jødiske menn ble arrestert i oktober 1942 hadde Wagner tatt en aktiv rolle. Kontakten med ledelsen av Statspolitiet i Oslo fra 23. oktober 1942 var hyppig. Den 24. november deltok han på et møte med sjefen for det norske Statspolitiet Karl Alfred Marthinsen og andre sentrale personer i etaten. På dette møtet ble deportasjonen av norske jøder 25. og 26. november 1942 planlagt.

 

Sammen med politiinspektør Knut Rød fra Oslo- og Akeravdelingen av Statspolitiet, ledet han transporten av jøder ut av landet ombord i DS «Donau» 26. november 1942. Etter denne første deportasjonen var Wagner opptatt av å få arrestert og samlet sammen så mange jøder som mulig til en ny deportasjon. Denne fant sted 25. februar 1943 med skipet «Gotenland». Tilsammen 773 norske jøder ble deportert til tyske dødsleirer. De fleste ble sendt til dødsleiren Auschwitz; kun 38 overlevde.

 

I sitt vitnesbyrd i rettssaken mot Hellmuth Reinhard (i 1967, etter at han selv forlengst var benådet), understreket Wagner at ordren om deportasjonen av de norske jødene kom fra Berlin. Ordren gikk til Heinrich Fehlis og det ble holdt flere møter hos Fehlis om saken. Arrestasjonene skulle foretas av norsk politi med teknisk bistand fra tysk politi. Wagner ga muntlig ordre til norsk politi via politisjef Marthinsen.

 

Wagner sa også at han var tilstede på kaien da Donau-transporten ble klargjort. Han mente at det var nordmennene selv som ønsket å kvitte seg med jødene og at særlig Vidkun Quisling var en pådriver. Fra september 1943 ble Wagner overført til avd. IV S (etterretningsavdelingen) i Gestapo. Han fortsatte imidlertid også etter dette å interessere seg for både jøde- og kirkesaker.

 

I mai 1945 ble Wagner arrestert. Saken mot ham kom opp for Eidsivating lagmannsrett i august 1946, der han ble idømt dødsstraff. Dommen ble anket til Høyesterett, som i dom av 30. april 1947 satte straffen til 20 års tvangsarbeid.

 

De to norske, konservative kirkelederne Ole Hallesby og Ludvig Hope – som begge satt som fanger på Grini nettopp fordi de var motstandere av deportasjonene – vitnet i Høyesterettssaken mot Wagner. Han var den hyggeligste tyskeren de hadde truffet under krigen, fortalte de i retten; han viste bare sindighet og klokskap i all omgang med dem. Kanskje fant de også hans trosgrunnlag appellerende. Vitneutsagnene ble i alle fall tolket til Wagners fordel, og bidro antakelig til reduksjonen av dommen mot ham.

 

Wagner var én av syv tyske dødsdømte krigsforbrytere som vant frem med sin anke. Han sonet først straffen i Bjørkelangen tvangsarbeidsleir, og fra 1948 i Espeland tvangsarbeidsleir. Ved kongelig resolusjon 21. desember 1951 ble han benådet og sendt ut av landet. Han sonet dermed litt over fem og et halvt år. De fleste tyske krigsforbrytere i Norge fikk store avkortninger i straffen, og de siste ble utvist i 1953.

 

Tilbake i Tyskland bosatte Wagner seg i hjembyen Bad Godesberg, der han ble ansatt som funksjonær i en bank. Wagner døde i Bonn 1978.

 

Hovedkilde: Wikipedia, "Wilhelm Wagner".

 
 
Videre lesning:
 
Holocaust i Norge:
 
  • Kristian Ottosen: I slik en nattHistorien om deportasjonen av jøder fra Norge. Oslo: Aschehoug, 1994, 2008.
  • Ragnar Ulstein: Jødar på flukt. Oslo: Samlaget, 1995, 2006, 2018.
  • Marte Michelet: Den største forbrytelsen. Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust. Oslo: Gyldendal, 2015.
  • Marte Michelet: Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet. Oslo: Gyldendal, 2018.
  • Bjarte Bruland: Holocaust i Norge. Registrering, deportasjon og tilintetgjørelse. Oslo: Dreyer.