Espeland Fangeleir

Takk til våre sponsorer


1943-1945: Politiske fanger

Espeland Polizeihäftlingslager. Tegning av fangen Olav Johnsen 1943.
Fanger med vakt fra Espeland fangeleir i utekommando.
Fanger med vakt fra Espeland fangeleir i utekommando.
Vaktmannskaper i leiren. Noen var greie.
Vaktmannskaper i leiren. Noen var greie.
Brakkeliv. Tegning på matpapir av fangen Olav Johnsen 1943/44.
Brakkeliv. Tegning på matpapir av fangen Olav Johnsen 1943/44.
Tidligere fanger fra Espeland fangeleir i tog i Bergen forsommeren 1945.
Tidligere fanger fra Espeland fangeleir i tog i Bergen forsommeren 1945.

Den første brakken sto ferdig i midten av januar 1943. Selv om det kun var én bygning som sto klar, begynte interneringen av fanger. I starten bodde den tyske leirsjefen, vaktene, samt fangene, i denne brakken. Da fangeromsbrakke nummer to sto ferdig i februar, flyttet vaktene og leirsjefen inn dit. I juli 1943 hadde leiren tre fangeromsbrakker, to cellebrakker og en kjøkkenbrakke. Selve fengselsområdet sto ferdig våren 1944. Da hadde det blant annet kommet opp en toalett- og vaskebrakke og et fjøs. Høsten 1944 sto også to administrasjonsbrakker, en vaktmannskapsbrakke og et garasjebygg klare like utenfor piggtrådgjerdene.

På Espeland satt totalt 2026 fanger fra januar 1943 til mai 1945. Maksimumsbelegget var rundt 300. Fangene kom stort sett fra Hordaland og Sogn og Fjordane, og det var også et beskjedent antall utlendinger i leiren. De aller fleste fangene satt uten dom, men var i Schutzhaft – forvaring. Om enn anlegget var planlagt som en transittleir ble flertallet sittende i leiren frem til løslatelse. Rundt en tredel av fangene ble sendt videre til Grini i Bærum og mange deretter til Tyskland; overførte innsatte hadde som oftest alvorligere siktelser mot seg. Noen få satt dessuten fengslet i leiren som gisler for ettersøkte familiemedlemmer. Leiren avlastet også Bergen kretsfengsel med noen innsatte som var dømt for ikke-politiske forbrytelser.

Espeland leir, som de andre Polizeihäftlingslager, minnet i formen mye om konsentrasjonsleirene på kontinentet, om enn disse kunne være enormt mye større. Leiren var bygd opp med de karakteristiske lange brakkene og en appellplass. Selve fengselsområdet var omkranset av et dobbelt piggtrådgjerde, og i hvert hjørne var det reist vakttårn. Et annet vanlig trekk ved det tyske systemet var at leirene i stor grad var fangestyrte. Dermed ble driften langt billigere. Den interne organiseringen blant fangene skulle også oppmuntre til disiplin, og dermed stabilisere situasjonen. De innsatte sto blant annet for innskriving av nye fanger, organisering av arbeidslag, matlaging og vask. Det var utnevnt brakkesjefer og den tyske leirledelsen hadde personlige oppassere blant fangene.

Tilværelsen for de innsatte kunne arte seg svært ulikt. Først og fremst var den avhengig av anklagen eller dommen, dersom dom forelå. Dette bestemte hvor i leiren man satt. De fleste fangene ble plassert på én av de tre brakkene med fellesrom. I hver av disse brakkene var det plass til rundt 100 mann, fordelt på åtte- og sekstenmannsrom. Noen fanger satt derimot på enecelle, de fleste på brakken som fikk tilnavnet "Lenken". Dette var i hovedsak menn som var mistenkt  eller anklaget for alvorlige forbrytelser. De ventet enten på dødsstraff eller skulle sendes til Grini, og kanskje videre til Tyskland. Men også fanger som fikk kort isolasjonsstraff for forseelser i leiren ble plassert på cellebrakken.

 

Cellene på Lenken var 1,2 x 4 meter, og de innsatte fikk kun en kort luftetur hver dag. I motsetning til de andre fangene fikk de ikke sende eller motta brev. De fleste fangene i Lenken hadde vært utsatt for tunge forhør eller også grov tortur på Gestapohuset Veiten i Bergen. De var derfor ikke sjelden sengeliggende i lang tid med skader. Likevel har flere av disse fangene fortalt at den største belastningen var å ikke vite hva som ventet. I den ensomme og monotone celletilværelsen satt mange av dem med uvisshet og med konstant frykt for å bli hentet til nye forhør, for å overføres til Grini eller sågar hentes til retterstedet på Gravdal i Bergen.

 

For fangene som ikke satt på Lenken besto hverdagen i stor grad av arbeid. Arbeid var en viktig del av soningen. Samtidig var arbeidskraften en vesentlig del av leirens økonomi. Fangene ble satt til driftsoppgaver, som arbeid i fjøset, på kjøkkenet, og ikke minst med byggingen av leiren. Fangene ble vekket klokken seks og begynte arbeidet klokken åtte. Arbeidet varte til klokken seks om ettermiddagen, med unntak av en middagspause klokken tolv. Noen av arbeidslagene ble satt til arbeid utenfor leiren – såkalt utekommando, fulgt av væpnede vakter. Oppdragene kunne bestå av henting av materialer og sand til byggingen, eller vedhogst eller torvskjæring. Noen arbeidslag utførte også gårdsarbeid.

 

Utekommando var ettertraktet blant fangene. Det ga dem muligheten til å komme seg ut av leiren i noen timer, og i tillegg var gjerne bevertningen bedre utenfor leiren. Tidvis kunne også fanger i hemmelighet få møte familien sin utenfor leiren. På tross av at arbeidslagene på utekommando kunne treffe folk, og var et synlig bevis for fangeleirens eksistens, hadde folk på Espeland lite kontakt med fangene i det daglige. Fangeleiren lå øde til, og det var få innbyggere som beveget seg i området rundt leiren.

 

Fra november 1944 til freden kom i mai 1945 satt til sammen 120 kvinner i leiren, og også blant dem var det ulike årsaker for oppholdet. To tredeler av kvinnene satt i likhet med de fleste mennene i leiren av politiske grunner. I tillegg satt det en gruppe kvinner i leiren fordi de hadde smittet tyskere med veneriske sykdommer, eller fordi man var redd for at de ville bli utsatt for «overlast fra befolkningens side på grunn av formodning om unasjonalt sinnelag»! Alle kvinnene var plassert på den ene av de to cellebrakkene. De arbeidet stort sett på kjøkkenet eller i systuen, og hadde lite kontakt med de mannlige fangene.

 

Alle fangene i leiren fikk servert den samme maten, uansett kjønn og uavhengig av om de arbeidet eller ikke. Maten besto av et kvart svart brød, litt margarinerstatning og kaffeerstatning, en rasjon som skulle holde til frokost og kvelds, samt en relativt næringsfattig suppe til middag. Etter arbeidstid hadde fangene fri. I løpet av den tiden måtte de sørge for at skoene var pusset og uniformen pen til dagen etter. Uniformene var av tykk grønn vadmel, og stammet fra et overskuddslager etter 1. verdenskrig. Klokken 22 ble lyset slukket..

Vaktene i Espeland fangeleir var stort sett utkommanderte tyske og østeriske sivile, og forholdene ble omtalt som levelige av fangene selv. Leiren fikk etterhvert rykte på seg for å ha milde forhold og dårlige sikkerhetstiltak. Tross dette var det kun ett rapportert rømningsforsøk fra leiren. På bakgrunn av ryktene ble det i desember 1944 innført nye regler vedrørende hilseplikt, hygiene og skittentøy, arbeid og omgang med sivilpersoner i leiren, og skjerpet straff for fluktforsøk. Det ble også innført løpetempo i arbeidstiden.

 

I mars 1945 ble forholdene i leiren skjerpet ytterligere gjennom utskiftninger i leirledelsen. Mange fanger har i ettertid fortalt om svært harde forhold under det nyankomne vaktbefalet Ludwig Runzheimer. I de siste to månedene før freden pådro flere fanger seg skader og traumer som følge av den harde straffeeksersisen. Den 9. mai 1945 tok regimet slutt. Politiet og Røde Kors-representanter kunne løslate fangene, og leiren gikk nå inn i en ny fase. Rollene var snudd.

 

 

   

Takk til våre sponsorer