Espeland Fangeleir

Takk til våre sponsorer


1945-1948: Landssvikere

Én av mange
Én av mange "landssvikere" arrestert i mai-dagene 1945, på vei til Bergen kretsfengsel.
Fanger oppstilt i Espeland fangeleir i mai 1945.
Fanger oppstilt i Espeland fangeleir i mai 1945.
Også kvinner satt fengslet i leiren. Noen av de såkalte
Også kvinner satt fengslet i leiren. Noen av de såkalte "tyskertøsene" ble for kortere tid plassert på Espeland.
Vidkunn Nitter Schreiner var blant de mer profilerte landssvikerne på Espeland. Han meldte seg inn i NS i september 1940, og ble redaktør i Bergens Tidende. Under rettsoppgjøret hevdet han å ikke ha vært kvalifisert for redaktøroppgaven, men ble pålagt den. Schreiner ble dømt til seks års fengsel.
Vidkunn Nitter Schreiner var blant de mer profilerte landssvikerne på Espeland. Han meldte seg inn i NS i september 1940, og ble redaktør i Bergens Tidende. Under rettsoppgjøret hevdet han å ikke ha vært kvalifisert for redaktøroppgaven, men ble pålagt den. Schreiner ble dømt til seks års fengsel.

  Eksilregjeringen Nygaardsvold i London så det nødvendig å gjeninnføre dødsstraff for forræderi allerede i 1940 gjennom en såkalt provisorisk anordning. Dødsstraff var avskaffet i 1902, og siden 1876 hadde alle dødsdommer blitt omgjort til straffarbeid på livstid. I 1941 ble adgangen til straffen dessuten utvidet til også å gjelde etter krigen. Anordningen omfattet fra 1942 mishandling og drap, og skulle tildels få tilbakevirkende kraft.

 

Men "landssvik" er et begrep som ikke fantes i det norske språket før den 22. januar 1942, da London-regjeringen gjorde sine forberedelser til oppgjøret som måtte komme etter krigen. Senere fikk det en instrumentell rolle i rettsoppgjøret. Dét innebar bl.a. at medlemskap i Nasjonal Samling (NS) ble kriminalisert med tilbakevirkende kraft fra 8. mai 1945. 93.000 nordmenn ble etterforsket, og 49.000 av disse ble dømt i løpet av få år. 25 nordmenn ble henrettet.

 

Det oppsto umiddelbart etter frigjøringen et stort behov for leirer til internering av landssviksmistenkte, blant annet også for å hindre befolkningen i å begå selvtekt. I løpet av kort tid ble hundrevis av lokale NS-folk og frontkjempere arrestert. I Hordaland ble det bestemt at fangeleiren på Espeland, og de tyske treningsleirene på Knappen i Fana og Skulestadmo på Voss, som alle nå ble underlagt politiet, skulle benyttes for formålet. Leirene kunne til sammen romme knapt 1000 fanger, noe man mente var tilstrekkelig. De var dessuten nye og hadde en standard som var tilfredsstillende for bruk i fredstid.

 

Den første tiden satt en god del av fangene i varetekt i påvente av rettssak, men etter hvert ble Espeland tvangsarbeidsleir soningssted for flere av dem. Fra 9. mai 1945 til 24. okober 1948 satt knappe 400 kvinner og menn i Espeland fangeleir, eller Espeland tvangsarbeidsleir, som den nå skulle bli hetende. Som følge av de kaotiske og uavklarte forholdene i landet, forekom det også mishandling av noen av fangene. I begynnelsen ble vaktholdet utført av blant annet hjemmefronten. Nye vakter ble så rekruttert gjennom lokale aviser og gjennomgikk et seksukerskurs. Reglementet var strengt den første tiden. Fangene fikk ikke ha besøk, bruke telefon eller sende eller motta brev. De kunne få pakker med klær og toalettsaker, men ikke mat. Når fangene hadde fått sin dom ble forholdene ofte i praksis noe friere.
 

Som nevnt ble også kvinner sendt til Espeland etter krigen. Først og fremst gjaldt dette NS-kvinner og andre som var under etterforskning for landssvik. Noen av kvinnene, som var blitt internert av «Sanitäre Gründe» før krigen var slutt, satt fortsatt i leiren. I maidagene ble også flere såkalte "tyskertøser" sendt til Espeland. Men i juli var de fleste i denne gruppen enten løslatt eller sendt til andre leire. Kvinnene på Espeland ble i oktober plassert i én av brakkene i «Russeleiren», en liten, uferdig leir like syd-øst for fangeleiren. Men kvinneavdelingen, som aldri talte mer enn noen titalls fanger, ble lagt ned allerede 14. januar 1946, og disse kvinnene ble overført til andre leire.
 

Brakkene ble noe endret etter krigen. De to cellebrakkene ble bygget om med fire- og seksmannsrom i desember 1945. En liten brakke utenfor leiren som tidligere hadde fungert som verksted ble nå gjort om til isolat. Den hadde fire celler med plass til åtte-ti fanger. Etter hvert som fangetallet sank ble én av mannskapsbrakkene gjort om til verksteder og forsamlingslokale. I overgangen fra 1946 til 1947 ble det innredet spisesal for fangene i kjøkkenbrakken, slik at fangene ikke lenger spiste sine måltider på brakken. Sykestuen og legekontoret ble flyttet herfra til en av administrasjonsbrakkene.
 

Hverdagen i leiren besto som tidligere i stor grad av arbeid. Det ble fokusert mye på verkstedsarbeid og det fantes blant annet smie og skredder-, sadelmaker-, skomaker-, elektriker-, maler- og snekkerverksted. Verkstedene ble primært opprettet for å få utført forefallende arbeid i leiren. Etter hvert ble et antall fanger under 30 år overført til Knappen leir for å ta yrkeskurs der. Også i denne perioden var det utekommandoer på Espeland. Fangene ble satt til både jordbruk, skogs-, vei- og grøftearbeid. I likhet med landssvikfanger i andre deler av landet, ble noen satt til å hente ut lik fra nazistenes massegraver ulike steder i og utenfor Bergen.
 

I motsetning til fangene som satt i leiren under krigen hadde de innsatte nå, etter den kaotiske første tiden, flere fritidstilbud de kunne benytte seg av. Det ble holdt andakter i leiren, det eksisterte et kor, det var underholdningskvelder med sang, musikk og opplesning, foredrag, idrettstilbud, språk- og tegnekurs. Det ble opprettet lese- og skriverom i hver boligbrakke og et eget fangebibliotek. Maten var imidlertid ganske dårlig, i alle fall den første tiden, og like kaldt og rått var det fremdeles i Moldalia. Forholdene var relativt rolige i leiren og det var få rømningsforsøk. Én episode ble riktignok svært godt kjent: Den 3. juli 1947 lyktes det fire innsatte å rømme fra leiren og komme seg til Argentina med skuten Solbris.

 

Den 13. september 1948 besluttet Fengselsstyret at Espeland tvangsfangeleir, som snart var tømt for landssviksdømte, skulle brukes som straffeanstalt for samtlige tyske krigsforbrytere i Norge. Fangene på Espeland som snart hadde sonet ferdig skulle vente på løslatelsen i Bergen kretsfengsel, og resten ble overført til Hustad tvangsarbeidsleir i Fræna kommune. Historien om landssvikerleiren på Espeland tok slutt den 25. oktober 1948. Alle de ansatte ble oppsagt. En ny periode i leiren sto for døren. Igjen skulle det snakkes tysk i leiren.

 

 

   

Takk til våre sponsorer