Espeland Fangeleir

Takk til våre sponsorer


1948-1952: Tyske krigsforbrytere

Tyske soldater satt i arrest mai 1945.
Tyske soldater satt i arrest mai 1945.
SS-Hauptscharführer Johann Arndt. Rullet opp kommunistenes motstandgruppe Saborg i Bergen. Sto bak tortur og drap. Unngikk dødsdom etter anke.
SS-Hauptscharführer Johann Arndt. Rullet opp kommunistenes motstandgruppe Saborg i Bergen. Sto bak tortur og drap. Unngikk dødsdom etter anke.
SS-Hauptsturmführer Rudolf Kerner, sjef for Sipo i Kristiansand fra juli 1941. Sto bak ulovlige henrettelser og mishandling. Unngikk dødsdom etter anke.
SS-Hauptsturmführer Rudolf Kerner, sjef for Sipo i Kristiansand fra juli 1941. Sto bak ulovlige henrettelser og mishandling. Unngikk dødsdom etter anke.
SS-Hauptsturmführer Wilhelm Wagner, ledet Sipos referat IV B i Oslo. Organiserte deportasjonen av 773 norske jøder; kun 38 overlevde. Unngikk dødsdom etter anke.
SS-Hauptsturmführer Wilhelm Wagner, ledet Sipos referat IV B i Oslo. Organiserte deportasjonen av 773 norske jøder; kun 38 overlevde. Unngikk dødsdom etter anke.

Termen "krigsforbryter" oppstod i tilknytning til det nazistiske regimets åpenbare overgrep mot menneskeverdet under 2. verdenskrig. Etter 1. verdenskrig ble ingen personer stilt til ansvar for sine ugjerninger, bare nasjoner. Det var tidlig klart at de allierte USA, Storbritannia og Sovjetunionen kom til å ta et kraftig oppgjør med sentrale nazister og pålegge dem et personlig ansvar. Den norske eksilregjeringen i London gjorde det samme gjennom provisoriske anordninger.

 

Dødsstraff for forræderi ble således gjeninnført allerede i 1940, men etter frigjøringen trådte det gamle Stortinget sammen igjen, og vedtok 27. juni 1945, med 140 mot 6 stemmer, å innføre dødsstraff også for utenlandske krigsforbrytere med tilbakevirkende kraft. Ved provisorisk anordning av 4. mai 1945 ble det videre gitt regler om straff for utenlandske krigsforbrytere, senere avløst av lov av 13. desember 1946. Prinsippet var at handlinger som etter sin art går inn under norsk straffelov, straffes etter denne når de er forøvd på norsk område eller rettet mot Norge eller norske interesser og er i strid med krigens lover og sedvaner.

 

På denne bakgrunnen ble 347, av 365.000 okkupasjonssoldater i Norge, etterforsket for krigsforbrytelser. Av disse ble 86 tiltalt og 81 dømt. Det ble avsagt 15 dødsdommer, og av disse ble 12 fullbyrdet (11 tyskere og én danske); to dødsdømte ble benådet, og én begikk selvmord i fengselet. (I 1950 vedtok Stortinget å oppheve dødsstraff i fredstid. I 1979 ble krigsforbryterloven av 1946 endret, slik at livsvarig fengsel (20 år) nå er den høyeste straffen. I 2003 vedtok et enstemmig Storting total avskaffelse av dødstraff.) De fleste dømte hørte til blant de 850 ansatte i Gestapo (Sipo og SD). Straffene for de fengselsdømte ble imidlertid relativt raskt avkortet, dels ved lovgivning, dels ved benådning. 

 

De tyske krigsforbryterne sonet sammen med landssviksdømte i tvangsarbeidsleirer flere steder i landet. Leirene ble tømt etterhvert som fangene sonet ferdig. I 1948 ble det bestemt at de tyske krigsforbryterne skulle samles i Espeland tvangsarbeidsleir. Landssviksfangene som var igjen i anlegget ble flyttet til Hustad tvangsarbeidsleir eller Bergen kretsfengsel. Den 25. oktober ble 59 tyske krigsforbrytere internert på Espeland. Blant dem var én av kommandantene fra Grini og sentrale gestapister fra Veiten i Bergen, Statsarkivet i Kristiansand og Misjonshotellet i Trondheim. Syv av fangene hadde fått dødsdommer, men fikk redusert straffen til 20 års tvangsarbeid etter anke. Tilsammen hadde fangene straffer på mer enn 1000 år.

 

Alle fangene satt nå i "Lenken", dét som opprinnelig hadde vært en cellebrakke, men som i 1945 var bygget om med fire- og seksmannsrom. Imidlertid, på grunn av alvorlighetsgraden ved dommene ble det iverksatt ekstra sikringstiltak i leiren; det ble installert gitter for vinduene, alarmklokker og satt opp piggtråd flere steder. Fangene ble satt i arbeid, ikke minst utenfor leiren. Fritidstilbudene var stort sett også de samme som for landssviksfangene, men det ble åpnet for mer radiolytting og avislesing. Mulighetene til brevkorrespondanse og til å motta pakker fra slekt og venner ble større etter hvert. Det skulle medføre at leiren nærmest druknet i arbeidet med postforsendelsene.

 

Pakkene ble også brukt til å smugle inn usensurerte brev. Likevel var det svært få disiplinærsaker. Rømninger skjedde aldri, til tross for at fangene ble brukt i utekommando. Utkommando var imidlertid utelukket for livstidsfangene. Det gikk rykter om en «fangedomstol», en internjustis, men dette ble ikke bekreftet. Krigsforbryterne på Espeland var riktignok torturister og mordere, men de var også underordnede, som oftest sersjanter og lavere offiserer, sjelden over graden løytnant, og de var vant med å følge ordre. Det gjorde oppgaven for vaktene ganske enkel.

 

Vaktmannskapene, tilsammen 20 mann, var ansatte fra Fengselsstyret. Mange av dem undret seg over at disse udyrene fra krigen var så menneskelige og lette å ha med å gjøre som fanger. Fangene fikk innvilget sin søknad om å få en evangelisk prest som sjelesørger i leiren – til tross for at SS-folk i utgangspunktet skulle være kirkefiendtlige. Størstedelen av fangene var gifte, og fangeregistrene forteller at de hadde rundt 100 barn, for det meste mindreårige. Det plaget mange av dem å høre hvordan ektefeller og barn slet for å overleve i det krigsherjede hjemlandet. Fangene hadde det bedre i leiren enn egen familie. Noen av fangene hadde giftet seg i Norge, eller hadde norske venninner. Kontakten med disse satte leirledelsen lite pris på.

 

Allerede fra 1948 hadde fangene hatt grunn til å vente at de langt fra kom til å sone hele straffen. Stadig flere fanger ble benådet og sendt ut av landet. Utover høsten 1951 gikk det mot nedleggelse av fangeleiren. Bestemmelsen om utsendelse av fangene kom den 20. november. De ble overført til Østlandet, dels til andre leirer og dels til skogsarbeid på Kongsvinger. De siste tyske krigsforbryterne ble løslatt og utvist fra Norge i 1953. Etterdønningene fra 2. verdenskrig på Espeland tok endelig slutt da tvangsarbeidsleiren ble avviklet 21. april 1952. Sivilforsvaret overtok nå anlegget til bruk for Hordaland fjernhjelpkolonne.

 

Krigsforbryterne fra Espeland ble definitivt ikke helter ved deres tilbakekomst til Tyskland, men de ble heller ikke brennmerket for sine ugjerninger. Så vidt vi vet gikk de inn i vanlige yrker og levde normale liv. Imidlertid kjenner vi til et unntak. I frigitte dokumenter fra CIA dukket et kjent navn opp: Johann Arndt, gestapisten i Bergen som sto bak opprullingen av den kommunistiske motstandsgruppen Saborg, der 60 medlemmer ble arrestert. Med sin spesialkompetanse på overvåking av kommunister var han blitt agent for amerikanerne. Han var i likhet med Espeland leir blitt del av "den kalde krigen".

 

 

   

Takk til våre sponsorer